Det er snart 10 måneder siden lillebror bæsjet på do for første gang. Vi har potte stående også, men vi har liksom aldri falt noe særlig for den. Han sitter stødig og godt på doen, og vi synes det er greit å kunne trekke opp og være ferdig med det, etterpå. Vi synes dessuten det er praktisk at han ikke foretrekker potte, for den kan vi jo ikke ha med oss overalt. Do finnes det stort sett overalt hvor vi ferdes, så om han må bæsje så kan han gjøre det enten vi er på butikken, på besøk hos noen, på hytta, eller rett og slett på flyet til Sri Lanka. ;-)
Jeg synes det er imponerende og fascinerende å se denne lille kroppen fungere på denne måten. Det er en forholdsvis ny erfaring for meg dette med at så små barn kan signalisere at de vil bæsje. Mine to andre barn har bare bæsjet uten å si noe mer om det. Noen ganger har de ikke engang giddet si i fra etterpå heller, og gjerne gått med bæsj i bleien til jeg har oppdaget det selv. Men sånn er ikke lillebror, og jeg blir fascinert over det hver eneste gang. Han er tydelig i sine signaler nå, og blir kjempefrustrert når jeg ikke skjønner. Men så er han sånn at han fint kan greie holde seg frem til jeg skjønner det også, og da får jeg skikkelig dårlig samvittighet etterpå. Sånn som i dag, da han var skikkelig misfornøyd i hele 7 timer før jeg skjønte hva han mente. Åh, den dagen han begynner snakke litt mer skal være meg en sann lettelse! Men jeg fikk nå han hvertfall på do, og han fikk gjort sitt fornødne. Etterpå var han kjempefornøyd, sånn som han pleier være når han bæsjer på do.
Det sies at de aller fleste barn signaliserer tiss eller bæsjetrang fra veldig tidlig av, men jeg studerte han inngående helt fra starten av, og det var virkelig ingenting der. Men sakte, men sikkert begynte han å si i fra. Jeg merker det typisk på humøret hans, for han er ikke sint eller trist, mer "masete" og lett irritert. Han har et litt halvdesperat blikk også, etterhvert som trangen øker. Hvis tiden går uten at jeg tar hintet så øker det bare på med frustrasjon. Det går ei grense for hvor lenge han kan holde seg, så om den passeres så begynne han bare på "arbeidet" uansett. Men da har det gjerne gått lenge, altså! Heldigvis er det ikke for sent selv om han begynner å trykke, og han settes alltid på do uansett, i all den tid vi ser at han holder på. Om det har kommet litt i bleien gjør ingenting, han får gjøre seg ferdig på do, og setter pris på det. Å bæsje i bleia er ikke hans førstevalg, rett og slett. Han misliker det sterkt! Og det skjønner jeg godt, jeg hadde ikke satt videre pris på å måtte gjøre den slags på meg selv jeg heller. Synes alikevel det er rart at et så lite menneske greier signalisere så tydelig at han vil ha hjelp til å komme seg til doen, og er det noe jeg har lært så er det det at vi ikke skal undervurdere våre små, de skjønner langt mer enn vi tror!
Signaliserer ditt barn noe i forbindelse med dotrang? I såfall: Hva og hvordan?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar